Utdrag fra «Det lengste strået» – Iran
I 2015 ga jeg ut kriminalromanen «Det lengste strået». I en kort del av boka går handlingen tilbake til Iran – et land jeg allerede da hadde et nært forhold til etter mange reiser og opphold gjennom flere år.

Her er utdraget fra boka:
På soverommet plukket han ut de klærne som så renest ut. Olabukse og t-skjorte, med en langermet flanell over, det var i grunn det som var valgmuligheten.
De lette hverdagsdressene var litt for preget av mangel på vask og rens.
Han gikk inn i stuen og ryddet sofaen for brukte sokker, dyne og pute før han satt seg ned.
Blikket stoppet ved kommoden på motsatt vegg. En tåre presset seg umiddelbart frem i øyekroken hans.
Motivet på det innrammede bildet i A4-format viste hans to store øyestener. De som hadde gjort livet verdt å leve, paradoksalt nok også etter at de hadde forlatt ham.
Det var så forbannet urettferdig.
Han tenkte tilbake på den to uker lange rundreisen i Iran for fire år siden. Det gikk mot slutten av en innholdsrik reise i det gamle Persia.
De hadde besøkt historiske byer som Shiraz og Esfahan, og var på vei mot Nord-Iran.
Avslutningen på reisen skulle benyttes til et par deilige dager med strandliv ved Det kaspiske hav.
Fra Teheran skulle turen gå over Alborz fjellene, som måtte forseres for å komme ned til Kaspihavet.
Stupbratte juv på flere hundre meter og dårlig sikring av veiskulderen hadde gjort strekningen til en regelrett dødsvei.
Han husket tilbake til avreisen fra Teheran. De var allerede sent ute.
Taxien de tok fra hotellet hadde stått fast i trafikken på vei til bussterminalen.
Da de omsider kom frem hadde sjåføren forlangt 40.000 iranske rial mer enn det turen normalt skulle koste.
Småpenger i grunn, men det hadde gått en faen i ham.
Han hadde bestemt seg for å ikke gi seg.
Silje kikket utålmodig på klokken og sa at de ville miste plassene de hadde reservert på minibussen dersom han ikke kom snart.
Han ba henne om å ta med seg Camilla og bagasjen over i bussen, mens han ordnet opp med taxisjåføren.
De ble sittende i en stillingskrig og diskutere antall rialer opp og ned i mente.
Silje kom bort og banket i vinduet og sa at sjåføren hennes kom til å kjøre hvert øyeblikk.
Han hadde knapt registrert henne.
Krigen mot taxisjåføren skulle vinnes for enhver pris.
Etter ti minutter kom de til enighet.
Sjåføren var fornøyd med halve prisen, og det var i grunn han også.
Idet han tok sjåføren i hånden og ønsket ham alt godt, så han minibussen med Silje og Camilla forlate bussterminalen.
En av de andre bussjåførene som hadde fått med seg opptrinnet vinket iherdig på ham og pekte på en av de andre minibussene på stasjonen.
Det hvite skiltet i sidevinduet fortalte at også denne skulle til Ramsar i Nord-Iran.
Han løp bort og rakk akkurat å banke i sidedøren idet bussen begynte å kjøre.
Han fikk det siste ledige setet foran ved utgangen.
Etter et par minutter fikk han ringt Silje på mobiltelefon og sagt at han var like bak dem.
Turen ville ta fire-fem timer, så han hadde håp om en pause og gjenforening underveis.
Han prøvde å finne den beste stillingen for å få seg litt søvn, men det var nytteløst.
Isteden ble han sittende og følge landskapet som forandret seg etter hvert som de la hovedstaden bak seg.
Flate sletter med sandjord og stein ble til enorme skarpskårne fjelltopper etter hvert som veien snodde seg oppover Alborzfjellene.
Enkelte av toppene var kledd i hvitt til tross for at temperaturen i Teheran lå på førti pluss.
Veien snodde seg som en slange oppover fjellsiden.
På nesten 3000 meters høyde over havet kom de til Kandovantunnelen.
Han husket det som en magisk opplevelse.
De kjørte inn fra Teheran-siden med sitt tørre fjellørken landskap.
Da de kjørte ut på den andre siden åpenbarte det seg en grønn oase av frodige trær og busker så langt øye kunne se.
I klarvær kunne man visstnok se helt ned til havet.
Mørket hadde så vidt falt på, uten at det fikk de iranske sjåførene til å slippe opp litt av trykket på gasspedalene.
Fra Kandovan-tunnelen startet nedstigningen mot de flate slettene i Mazanderan provinsen.
Han ble til stadighet blendet av de motgående kjøretøyene som konsekvent brukte fjernlys etter mørkets frembrudd.
Han lukket øynene, lå og døste da han plutselig merket oppbremsingen til sjåføren.
Foran dem ble veien brått farget rød av bremselysene fra bilene i køen.
Tiden gikk uten at trafikken rørte seg.
Han tok opp telefonen og ringte Silje for å høre om de også sto fast, eller om køen hadde løst seg opp lenger fremme.
Anropet gikk videre til telefonsvareren.
Han la på.
Folk i bilene foran hadde begynt å gå ut av bilene for å strekke på bena, det samme gjorde han.
En svak sirene ble stadig sterkere.
Lenger nede i dalen kunne han skimte røde og blå lys fra utrykningskjøretøy.
Han rev opp telefonen fra lommen og trykket på hurtigtasten for Silje.
Fremdeles ikke svar.
Han begynte å løpe nedover veien langs bilkøen mens han trykket tasten for Silje igjen.
Ikke svar.
200 meter lenger fremme fikk han øye på lastebilen.
Den sto på tvers av veien med det ene hjulet hengende utenfor kanten mot juvet under.
Fronten var skadet og gråsvart røyk sivet ut fra motorrommet.
Rundt om på asfalten lå det knust glass og karosseribiter.
De to lyktene på taket av førerhuset lyste fortsatt.
Som to lyspiler pekte de ut i det store intet uten at de rakk og nå frem til noe spesifikt mål.
Sårene i den lave betongmuren som skilte veien fra juvet, vitnet om det kraftige sammenstøtet.
Kvinner og menn ravet rundt åstedet for kollisjonen, de var åpenbart i sjokk.
Han nærmet seg lastebilen og gjorde nok et forsøk på å ringe Silje.
Menneskene som sto nærmest den knuste muren kikket og pekte ned i juvet.
Kun telefonsvarer.
Han prøvde på nytt.
Folkemengden pekte på nytt ned over kanten.
Han nærmet seg kanten og trykket hurtigtasten en siste gang.
Det svake lyset i bunnen av juvet forsvant idet han la på.
Lyset fra måneskinnet viste ham så vidt det forvridde vraket av minibussen, før det ble mørklagt av en forbipasserende sky.
Det siste han husket fra åstedet var at han sloss med flere menn.
De hadde forsøkt å hindre ham i det han hoppet over kanten for å ta seg ned den stupbratte skråningen.
De salte tårene ble avløst av nye så fort han hadde tørket dem bort.
20.000 forpulte rial og hans forbanna stahet!
Fjernkontroller, askebeger og et halvfullt glass med whisky gikk i gulvet da han lot armen sveipe over stuebordet.
Han kikket bort på fotografiet og visste at han snart ville se dem igjen.
«Det lengste strået», Per Christian Berg, 2015.
Vil du lese hele boka? Du får kjøpt boka her: ARK