Hvor lenge skal frykten for å bli stemplet som fremmedfiendtlig få hindre oss i å si det vi faktisk ser?

Norge har utviklet en merkelig berøringsangst.

Vi kan kritisere kristendom.

Vi kan harselere med kirken.

Vi kan kritisere konservative miljøer, høyresiden, venstresiden og omtrent enhver annen ideologi.

Men straks kritikken handler om radikal islamisme, blir mange plutselig forsiktige. Politikere snakker rundt grøten. Medier veier ordene sine. Og helt vanlige mennesker lar være å si hva de mener fordi de frykter merkelapper som «rasist», «islamofob» eller «fremmedfiendtlig».

Det er farlig.

For mens vi diskuterer hvilke ord som er lov å bruke, finnes det miljøer som helt åpent står for verdier som kolliderer frontalt med det norske samfunnet:

Kvinner skal kontrolleres.

Homofili fordømmes.

Frafall fra religion møtes med press eller trusler.

Religionskritikk tåles ikke.

Ære settes foran individets frihet.

Religion skal styre mer enn bare den enkeltes eget liv.

Dette er ikke bare «kulturelle forskjeller» vi skal smile høflig til.

Det er ideer og ideologier som må utfordres.

Og la oss være helt tydelige:

En muslim er ikke det samme som en islamist.

En muslim kan være sekulær, liberal, konservativ eller dypt troende og samtidig fullt ut støtte demokrati, likestilling, ytringsfrihet og norsk lov.

En islamist ønsker derimot at religion skal få politisk makt og definere hvordan andre mennesker skal leve.

Den forskjellen er helt avgjørende.

Iran viser hvor langt dette kan gå når islamisme får politisk makt. Der er ikke religion bare en privatsak, men selve fundamentet for staten. Resultatet har vært tiår med undertrykking av kvinner, homofile, opposisjonelle, trosminoriteter og mennesker som bare ønsker retten til å leve fritt.

Dette er heller ikke bare en følelse.

Etter islamistisk terror har norske politikere blitt kritisert for å snakke om «hat», «ekstremisme» og «angrep på våre verdier», samtidig som ordet islamisme nærmest forsvinner.

Når PST advarer om unge som radikaliseres til ekstrem islamisme, kan vi høre politikere understreke at dette «ikke har noe med religion å gjøre».

Når fagfolk løfter sammenhengen mellom æreskultur, negativ sosial kontroll og enkelte konservative muslimske miljøer, blir debatten raskt møtt med ord som «stigmatisering», «islamofobi» og «rasisme».

Det er nettopp dette jeg mener med berøringsangst.

Vi tør gjerne fordømme konsekvensene.

Men langt oftere nøler vi når vi skal navngi ideologien som faktisk ligger bak.

Og derfor blir det også absurd når enhver kritikk av islamisme blir møtt med anklager om muslimhat.

Man bekjemper ikke rasisme ved å late som religiøs ekstremisme ikke finnes.

Man beskytter heller ikke minoriteter ved å være taus om de mest reaksjonære kreftene innad i minoritetsmiljøene.

Tvert imot.

De første ofrene for radikal islamisme er ofte muslimer selv:

Kvinner som nekter å underordne seg.

Unge som vil velge kjæreste selv.

Homofile.

Ateister.

Frafalne.

Liberale muslimer.

Mennesker som ønsker å leve friere enn familien, miljøet eller religiøse ledere tillater.

Hvem forsvarer dem når norske politikere er mer redde for å bli misforstått enn de er opptatt av å forsvare friheten?

Vi har ikke brukt generasjoner på å bygge et samfunn med likestilling, ytringsfrihet, religionsfrihet og individuell frihet for deretter å bli så konfliktsky at vi ikke tør å forsvare det.

Ingen har krav på respekt for ideene sine. Mennesker har krav på respekt. Ideer har krav på kritikk.

Islam skal kunne kritiseres akkurat som kristendom, kommunisme, kapitalisme eller enhver annen religion og ideologi.

Og radikal islamisme skal ikke møtes med nervøs hvisking.

Den skal møtes med et klart og tydelig:

Nei.

Nei til ideologier som setter religion over individets frihet og norsk lov.

Og ja til muslimer som vil leve fritt i Norge på samme vilkår som alle andre.

Det burde ikke være kontroversielt.

Det kontroversielle er at så mange fortsatt ikke tør å si det.

Legg igjen et svar