FN dokumenterer forbrytelser mot menneskeheten. Hvilke konsekvenser får det for Norges Iran-politikk?

Et åpent brev til norske myndigheter og stortingsrepresentanter

Det har gått åtte–ni måneder siden de omfattende protestene og den brutale undertrykkelsen av den iranske befolkningen ved årsskiftet.

Den iranske befolkningens kamp for frihet havnet raskt i skyggen av krigen med USA, Hormuzstredet og geopolitikk. Men åtte–ni måneder visker ikke ut det som skjedde.

Det visker ikke ut de titusenvis av menneskene som ifølge rapporter ble drept under massakrene 8. og 9. januar, familiene som mistet sine kjære eller de titusenvis som ble vilkårlig fengslet. Ifølge FNs granskningskommisjon er minst 29 menn henrettet i forbindelse med protestene, mens over 70 mennesker fortsatt står i umiddelbar fare for å bli dømt til døden eller henrettet.

Det visker heller ikke ut ansvaret til myndighetene som sto bak.

Den 17. september kom en konklusjon som burde kreve langt større oppmerksomhet fra norske myndigheter: FNs uavhengige granskningskommisjon fastslår at iranske myndigheter har begått forbrytelser mot menneskeheten under undertrykkelsen av protestene.

Kommisjonen dokumenterer omfattende drap, tortur og vilkårlige fengslinger. Minst 221 barn ble drept. Overgrepene var en del av et omfattende og systematisk angrep på sivilbefolkningen.

Dette er ikke lenger bare anklager fra opposisjonen. Det er konklusjonene fra en FN-oppnevnt granskningskommisjon.

Hvilke konsekvenser får dette for Norges forhold til Den islamske republikken?

Et regime under press

Samtidig står Iran i en dyp økonomisk krise. I august var prisene 84,4 prosent høyere enn ett år tidligere, og matvareprisene hadde steget med over 128 prosent.

Millioner av iranere kjemper for å dekke grunnleggende behov, samtidig som de lever under et styre som møter krav om politiske endringer med fengsling og vold.

Likevel fortsetter den norske debatten i hovedsak å dreie seg om krig, olje og sikkerhetspolitikk.

Hvor ble det av menneskene?

Hva med norske myndigheter?

Utenriksminister Espen Barth Eide har fordømt regimets menneskerettighetsbrudd, samtidig som regjeringen fastholder at dialog og diplomatiske forbindelser er nødvendige virkemidler.

Men nå foreligger en FN-granskning som dokumenterer forbrytelser mot menneskeheten.

Hva betyr dette konkret for norsk politikk?

Hvilke tiltak vil regjeringen iverksette for å bidra til at de ansvarlige stilles til ansvar? Vil Norge arbeide for internasjonal straffeforfølgelse, skjerpede målrettede sanksjoner eller andre diplomatiske reaksjoner?

Og hvor går grensen for når Norge vil vurdere å redusere eller bryte de diplomatiske forbindelsene?

Det finnes argumenter for å bevare diplomatiske kanaler, blant annet for å ivareta konsulære interesser. Men hvilke konkrete resultater har denne linjen gitt, og hvorfor mener regjeringen at den fortsatt er tilstrekkelig?

Norge fremhever menneskerettigheter og internasjonal rett som grunnleggende prinsipper i utenrikspolitikken. Når en FN-granskning dokumenterer forbrytelser mot menneskeheten, må regjeringen forklare hvilke konsekvenser det får for forholdet til Iran.

Fordømmelser er nødvendige. Men fordømmelser alene er ikke en strategi.

Hva med Irans fremtid?

Millioner av iranere har gjennom protester og motstand gitt uttrykk for at de ønsker grunnleggende politiske endringer.

Iran Prosperity Project, knyttet til Reza Pahlavis initiativ for en overgang etter Den islamske republikken, har samlet mer enn 70 iranske eksperter for å utarbeide planer for landets fremtid.

Prosjektet omfatter blant annet økonomisk gjenoppbygging, rettsstat, sikkerhet, institusjoner og samfunnsutvikling.

Dette er konkrete planer som norske folkevalgte bør kunne sette seg inn i, stille kritiske spørsmål til og vurdere på selvstendig grunnlag.

Flere europeiske parlamentarikere har allerede åpnet for slik kontakt.

I april 2026 holdt Reza Pahlavi tale i Sveriges riksdag etter invitasjon fra representanter for Kristdemokraterna og Sverigedemokraterna. Samme måned møtte han parlamentarikere i Italia og lederen for Forbundsdagens utenrikskomité i Tyskland.

I juni møtte han lederen for utenrikskomiteen i det britiske Underhuset, og i juli deltok han i et møte med utenrikskomiteen i det nederlandske parlamentet.

Møtene innebærer ikke nødvendigvis støtte fra de respektive regjeringene, men viser at europeiske folkevalgte har åpnet dørene for å høre hans perspektiver på Irans fremtid.

Hvorfor gjør ikke Norge det samme?

Hvorfor inviterer ikke Stortingets utenriks- og forsvarskomité Reza Pahlavi og representanter for Iran Prosperity Project til å presentere sine planer for en politisk overgang og gjenoppbygging av Iran?

En slik invitasjon behøver ikke innebære støtte til en bestemt politisk leder eller styreform. Det er det iranske folket selv som skal avgjøre hvem som skal styre landet.

Men norske folkevalgte bør kunne undersøke hvilke konkrete planer som finnes for en fremtid etter Den islamske republikken.

Jeg ber om konkrete svar på følgende spørsmål:

  1. Hva er Norges strategi for å bidra til at de ansvarlige for overgrepene mot den iranske befolkningen stilles til ansvar, og hvilke konkrete tiltak vil regjeringen iverksette i lys av FN-granskningens konklusjoner?
  2. Hvilke konkrete resultater mener regjeringen at de diplomatiske forbindelsene med Iran har gitt når det gjelder menneskerettigheter?
  3. Under hvilke omstendigheter vil Norge vurdere å redusere eller bryte de diplomatiske forbindelsene?
  4. Vil norske myndigheter ta initiativ til dialog med Reza Pahlavi og representanter for Iran Prosperity Project om deres planer for Irans fremtid?
  5. Vil Stortingets utenriks- og forsvarskomité invitere Reza Pahlavi og representanter for prosjektet til en orientering, slik parlamentarikere i flere andre europeiske land har gjort?

Jeg ber om et skriftlig svar på hvert av disse spørsmålene, med en redegjørelse for regjeringens vurderinger og hvilke konkrete tiltak som eventuelt er aktuelle.

Jeg forventer ikke at Norge alene skal løse Irans problemer. Men jeg forventer at et land som fremhever menneskerettigheter og demokrati som grunnleggende verdier, også fører en tydelig og etterprøvbar politikk når disse verdiene blir systematisk krenket.

Det iranske folket trenger ikke flere høflige formuleringer om bekymring.

For familiene som mistet sine kjære, er sorgen fortsatt like virkelig. For dem som sitter fengslet, og for dem som risikerer dødsstraff, fortsetter marerittet.

FN har dokumentert forbrytelser mot menneskeheten. Norske myndigheter må nå forklare hvilke konsekvenser dette får.

Spørsmålet er ikke om Norge fordømmer overgrepene.

Spørsmålet er hva Norge er villig til å gjøre med dem.

Jeg ber om et konkret svar.

Med vennlig hilsen

Per Christian Berg

Legg igjen et svar