Et slags reisebrev fra Bergen – om regn, paraplyer og et alvorlig budskap

Det sies at det regner i Bergen. Etter en helg i byen kan jeg bekrefte at dette ikke er en overdrivelse.

Jeg ankom lørdag morgen, og det første jeg måtte gjøre var å skaffe meg en paraply. Sønnen min, som studerer i Bergen og tydeligvis har tilegnet seg en viss lokalkunnskap, hadde gitt meg en klar beskjed:

«Ikke kjøp en billig paraply. Det duger ikke her i Bergen.»

Som den lydige faren jeg er, gikk jeg rett til Normal og kjøpte en liten og hendig paraply til 39 kroner.

Jeg rakk omtrent tre meter utenfor butikken før den vrengte seg.

Det var altså 13 kroner per meter. Ikke akkurat et kupp.

Heldigvis hadde helgen langt mer å by på enn meteorologiske utfordringer og feilslåtte investeringer.

Lørdag kveld ble det en hyggelig middag ute med sønnen min. God mat, god prat og verdifull tid sammen. En fin avslutning på dagen, og et kjærkomment avbrekk fra det bergenske regnværet.

Søndag var det tid for hovedgrunnen til reisen.

Jeg var invitert av Garde Javidan Bergen til å holde appell under markeringen av fireårsdagen for Mahsa Aminis død.

Værgudene hadde tydeligvis bestemt seg for å bidra til arrangementet. Appellen måtte holdes iført regnponcho, mens været vekslet mellom heftige vindkast, styrtregn og enkelte solgløtt. Noen ganger rakk man knapt å registrere at solen var fremme før neste regnbyge traff.

Men været la ingen demper på betydningen av markeringen.

Det var godt å møte menneskene i Garde Javidan Bergen, og jeg er takknemlig for invitasjonen og muligheten til å bidra. Vi var samlet om noe langt viktigere enn været: å minnes Mahsa Amini og rette oppmerksomheten mot kampen for frihet og grunnleggende rettigheter i Iran.

Appellen min hadde tittelen «Problemet heter stillhet».

Og akkurat den dagen var det i hvert fall ikke været som var stille.

Etter markeringen hadde jeg lagt en liten plan. Jeg hadde fått anbefalt en persisk restaurant som jeg tenkte å besøke før turen gikk videre med Bybanen til Flesland.

Jeg så virkelig frem til et godt persisk måltid.

Så der gikk jeg. Gjennom Bergens regnvåte brosteinsgater, med trillekofferten i den ene hånden, en kranglete paraply i den andre og bilder av de deiligste persiske matretter i hodet.

Jeg kunne nesten kjenne duften av safran og nygrillet kebab, ghormeh zabzi og gheymeh bademjan.

Omsider dukket restauranten opp.

Redningen!

Jeg kom meg innenfor døren, klar for å belønne meg selv etter en innholdsrik helg.

Gleden ble kortvarig.

Den hyggelige damen innenfor døren kunne opplyse at første ledige bord var om tre timer.

Tre timer!

Jeg hadde et fly å rekke, så det var bare å snu og begi seg ut i regnet igjen. Denne gangen uten så mye som en smakebit av den persiske maten jeg hadde gledet meg til.

Bergen hadde altså klart å knekke både paraplyen og middagsplanene mine.

Men for all del: Jeg reiste hjem med gode minner fra en fin helg. Jeg fikk besøkt sønnen min, holdt appellen jeg hadde forberedt, møtt engasjerte mennesker og opplevd Bergen på sitt aller mest bergenske.

En stor takk til Garde Javidan Bergen for invitasjonen og for arbeidet dere legger ned.

Og til sønnen min:

Neste gang skal jeg høre på deg når det gjelder paraplyer.

Når det gjelder den persiske restauranten, får jeg heller bestille bord før jeg bestiller flybillett.

Hele appellen fra markeringen kan leses her

Legg igjen et svar