Problemet heter stillhet

Min appell under markeringen av fireårsdagen for Mahsa Aminis død i Bergen 20. september 2026.

Persisk åpning

Dorood be hame dustane aziz.

Kheili mamnun az da’vatetun.

Barâye man eftekhaare ke emruz injâ dar Bergen, kenâr-e shomâ bâsham.

In safar barâye man ye dalil-e shakhsi ham dâre, chon pesar-e man injâ dar Bergen dars mikhune. Barâye hamin kheili khoshhâlam ke ham emruz kenâr-e shomâ hastam, va ham forsat mishe pesar-am ro bebinam.

Amma emruz mâ injâ jam shodim be yek dalil-e kheili bozorgtar.

Chahâr sâl az marg-e Mahsa Amini gozasht.

Yek dokhtar-e javân ke faghat mikhâst zendegi kone. Âzâd bâshe. Khodesh bâshe.

Va emruz, chahâr sâl ba’d, mâ hanuz esm-e u ro be zabun miârim.

Chon nabâyad farâmush beshe.

Zan. Zendegi. Âzâdi.

Norsk oversettelse av åpningen

Kjære alle sammen.

Tusen takk for invitasjonen.

Det er en ære for meg å være her i Bergen sammen med dere i dag.

Denne reisen har også en personlig betydning for meg, fordi sønnen min studerer her i Bergen. Derfor er jeg veldig glad for både å være sammen med dere i dag og å få anledning til å besøke sønnen min.

Men i dag er vi samlet av en langt viktigere grunn.

Det er fire år siden Mahsa Amini døde.

En ung kvinne som bare ønsket å leve. Være fri. Være seg selv.

Og i dag, fire år senere, sier vi fortsatt navnet hennes.

Fordi hun ikke må bli glemt.

Kvinne. Liv. Frihet.

Kjære alle sammen,

Jeg har reist til Bergen i dag fordi jeg mener vi har et problem.

Ikke bare i Iran, men også her.

Problemet heter stillhet.

For i Iran har mennesker i årevis blitt arrestert, torturert, henrettet og drept fordi de har krevd noe så grunnleggende som retten til å leve sine egne liv.

Kvinner har blitt straffet for håret sitt.

Unge mennesker har blitt skutt for å protestere.

Familier har blitt tvunget til å tie.

Og verden har sett det.

Men altfor ofte har verden også sett en annen vei.

Mahsa Amini var 22 år gammel.

Hun ble arrestert fordi noen mente at hijaben hennes satt feil.

Kort tid senere var hun død.

Tenk over hvor absurd det er:

Et regime med politi, domstoler, fengsler, våpen og sikkerhetsstyrker følte seg truet av håret til en ung kvinne.

Det sier egentlig alt.

Mahsa var ikke farlig.

Friheten hennes var farlig.

Det var den regimet fryktet.

Og etter hennes død kom ordene som hele verden lærte:

Kvinne. Liv. Frihet.

Tre enkle ord.

Men for et diktatur er de eksplosive.

For «kvinne» betyr at halvparten av befolkningen nekter å være underordnet.

«Frihet» betyr at staten ikke lenger får bestemme hva mennesker skal tenke, tro, si eller gjøre.

Men ordet jeg stadig kommer tilbake til, er det i midten:

LIV.

For dette handler til syvende og sist om retten til et liv.

Retten til å gå ut døren uten frykt. Retten til å synge. Retten til å danse. Retten til å forelske seg. Retten til å studere. Retten til å si imot.

Retten til å være uenig med makten og likevel komme levende hjem.

Det høres nesten banalt ut her i Norge.

I Iran er det revolusjonært.

Og her i Bergen fantes det, for cirka 150 år siden,  en kvinne som på sin måte kjempet mot sin tids trange rammer.

Hun het Amalie Skram.

Hun skrev om kvinner som ble kvalt av forventninger, dobbeltmoral og maktstrukturer.

Hun skrev fram mennesker som samfunnet helst ville kontrollere.

Mahsa Amini levde i en helt annen tid og under et helt annet regime.

Men spørsmålet bak er det samme:

Hvem eier et menneskes liv?

Staten? Religionen? Familien? Mennene? Eller mennesket selv?

For meg er svaret enkelt.

Ingen stat eier en kvinne. Ingen prest eier en kvinne. Ingen mann eier en kvinne.

Ingen ideologi eier et menneske.

Et menneske eier sitt eget liv.

Det burde være selvfølgelig.

I Iran kan du bli drept for å insistere på det.

Jeg er norsk.

Jeg står ikke her fordi Iran er mitt fødeland.

Jeg står her fordi jeg har sett landet, møtt menneskene, lært språket og båret Iran med meg i mer enn tre tiår.

Og fordi jeg nekter å akseptere ideen om at solidaritet stopper ved landegrenser.

Jeg har ofte blitt spurt hvorfor jeg bruker så mye tid på dette.

Svaret er egentlig enkelt:

Fordi jeg kan.

Jeg kan snakke uten å bli arrestert. Jeg kan stå her uten å risikere fengsel.

Jeg kan kritisere et regime uten at familien min blir hentet om natten.

Det privilegiet forplikter.

Og nettopp derfor gjør stillheten meg så sint.

For vi lever i en tid hvor alle snakker om menneskerettigheter.

Vi skriver strategier. Vi vedtar resolusjoner. Vi holder taler.

Vi sier at kvinners rettigheter er universelle. At ytringsfrihet er ukrenkelig. At mennesker ikke skal forfølges av staten.

Men ordene våre betyr lite dersom de bare gjelder når det er enkelt.

Menneskerettigheter som bare forsvares når det passer oss politisk, er ikke universelle menneskerettigheter.

Solidaritet som forsvinner når nyhetsbildet går videre, er ikke solidaritet.

Og fordømmelser som gjentas år etter år uten konsekvenser, blir til slutt bare bakgrunnsstøy for dem som undertrykker.

Det iranske regimet har hatt 47 år på seg.

47 år med henrettelser. 47 år med fengsling. 47 år med kvinneundertrykking.

47 år med sensur. 47 år med brutal undertrykkelse av egen befolkning.

Hvor mange år trenger vi før vi slutter å late som om dette er et system som bare trenger litt mer dialog?

Hvor mange unge mennesker skal dø før vi forstår at undertrykkelsen ikke er en feil ved systemet?

Den er selve systemet.

Og likevel er det iranerne selv som fortsetter å stå opp.

Kvinner som går ut uten hijab. Studenter som protesterer. Arbeidere som streiker. Foreldre som krever svar om barna sine.

Mahsa Amini skulle vært 26 år nå.

Hun skulle hatt drømmer. Planer. Kanskje kjærlighet. Kanskje utdanning.

Kanskje barn en dag.

Det får vi aldri vite.

For noen bestemte at håret hennes var viktigere enn livet hennes.

Men de klarte ikke å drepe det hun ble symbolet på.

De klarte ikke å drepe ordene.

Kvinne. Liv. Frihet.

Og de klarte ikke å få alle til å tie.

Ikke i Teheran. Ikke i Bergen. Ikke i Oslo. Ikke i dag.

Og ikke før Iran er fritt.

Zan. Zendegi. Azadi.

Kvinne. Liv. Frihet.

Én kommentar

Legg igjen et svar